Det er ironisk å tenke tilbake på tiden da jeg bodde i Oslo. Jeg flyttet dit i håp om å finne mening og muligheter, men endte opp med å oppleve den verste ensomheten i mitt liv. I en by full av mennesker følte jeg meg usynlig. Leiligheten føltes som et fengsel, og savnet etter ekte forbindelse og støtte gjorde meg dypt deprimert. Selv om Oslo tilbød alt på papiret – butikker, kultur, helsetilbud – manglet det noe avgjørende: fellesskap.
I Hurdal Økolandsby er alt annerledes. Dette er ikke bare et sted å bo – det er et fellesskap der naboer blir som en utvidet familie. Selv om jeg sjelden forlater landsbyen, føler jeg meg aldri isolert. Mine naboer er en viktig del av hverdagen min. For eksempel deler jeg og flere naboer på matleveringer fra Oda. Dette gjør at jeg slipper å dra på butikken, noe som er en stor lettelse for meg. Samtidig sparer vi begge penger på leveringsgebyr, noe som er en praktisk og økonomisk fordel. Trenger jeg noe på apoteket eller må hente en pakke, er det alltid noen som hjelper meg. Denne gjensidige støtten er uvurderlig.
I landsbyen er det flere som lever med kroniske sykdommer eller utfordringer, noe som skaper en unik forståelse og solidaritet. Vi har sytreff, byttefest, går på turer, drikker te sammen, eller nyter badstuen og isbading. Disse aktivitetene gir meg en følelse av tilhørighet og mening, selv på de mest utmattende dagene. Selv om jeg ikke fungerer etter klokken 17, da overskuddet mitt er helt tomt, fyller dagene våre med små, men betydningsfulle øyeblikk av glede og samvær.
Som aleneforelder på deltid for et barn er jeg også takknemlig for det sosiale nettverket som landsbyen tilbyr. Mitt barn leker med andre barn i landsbyen, noe som gir meg ro i sinnet og mulighet til å hvile når jeg trenger det. Selv om sykdommen min setter grenser, føler jeg at jeg klarer å være en god forelder, takket være støtten fra de rundt meg.
Naturen rundt Hurdal Økolandsby er en annen kilde til trøst og glede. Umiddelbar tilgang til skog, vann og stier gir meg mulighet til å nyte enkel aktivitet som en kort tur, en badetur eller til og med langrenn på gode dager. Disse øyeblikkene i naturen gir meg en følelse av frihet og tilknytning til noe større enn meg selv. Det er en påminnelse om at livet, til tross for sykdom, fortsatt kan være rikt på små gleder.
Jeg er dypt takknemlig for livet her. Takknemlig for naboene som gjør hverdagen lettere, for fellesskapet som gir meg en følelse av tilhørighet, og for naturen som gir meg ro og glede. Selv om sykdommen min setter grenser, har jeg lært å sette pris på de små tingene og verdsette støtten fra de rundt meg. Hurdal Økolandsby er mer enn et sted å bo – det er et hjem der jeg føler meg sett, forstått og tatt vare på.
For meg handler det ikke lenger kun om å overleve sykdommen – det handler om å skape en vei mot bedring, sakte og forsiktig. Å leve med ME er en daglig balansegang, men her, i dette lille samfunnet, har jeg funnet rom til både å akseptere grenser og å nære et svakt håp om at ting kan bli bedre. Gjennom støtten fra naboer, naturens ro og muligheten til å prioritere mine krefter, føler jeg for første gang at helbredelse – om enn i små, ubemerkede steg – kan være mulig. Her har jeg funnet mer enn en måte å leve med sykdommen på - jeg har funnet håp, fellesskap og styrke i det enkle liv.
Medlemsdiskusjon